Diagnose
Utviklingshemming og stemningslidelse
Stemningslidelse eller affektiv lidelse, er en samlebetegnelse for en gruppe alvorlige psykiske lidelser der hovedkjennetegn er forstyrret stemningsleie (humør, tenkning og energinivå). Både følelser, tenkning og kroppslige funksjoner er sterkt påvirket. Stemningslidelser omfatter i første rekke depresjon, bipolar lidelse (tidligere kalt manisk – depressiv) og mani.
Symptomer
Også mennesker med utviklingshemning kan utvikle stemningslidelse. Studier peker mot hyppigere forekomst enn i den generelle befolkningen. Symptomene vil påvirkes av hvor alvorlig grad av utviklingshemning personen har, og om det i tillegg foreligger autisme eller annen tilleggslidelse.
Både depresjon, mani og bipolar lidelse vil i de fleste tilfellene hos personer med utviklingshemning vise seg som atferdsvansker i form av irritasjon, aggresjon overfor personer og gjenstander, forstyrret søvn og ikke minst selvskadende atferd.
Utredning
Stemningslidelse hos mennesker med utviklingshemning behandles på samme måte som hos personer i den generelle befolkningen. Behandlingen vil avhenge av om pasienten har depresjon, mani eller bipolar lidelse, om det foreligger psykotiske symptomer og hvor lenge tilstanden har vart, samt om pasienten er i akutt fase med særlig sterke symptomer eller ikke.
Behandling
Anbefalt behandling er en kombinasjon av medikamenter og miljøbehandling, i tillegg til oppfølging fra fagpersoner med kunnskap og erfaring om tilstanden og pasientgruppen. Enkelte pasienter vil kunne nyttiggjøre seg samtale- eller gruppebehandling. Som i den generelle befolkningen er særlig bipolar lidelse komplisert å behandle medikamentelt.
Stemningslidelse hos mennesker med utviklingshemning bør behandles i spesialisthelsetjenesten. For personer med moderat, alvorlig eller dyp utviklingshemning skal behandlingen skje i regi av et spesialisert tilbud for mennesker med utviklingshemning.
Hvorfor gjennomføres behandlingen?
Behandlingen gjennomføres fordi en stemningslidelse hos mennesker med utviklingshemning i de fleste tilfellene vil medføre et stort funksjonstap og vesentlig redusert livskvalitet. Det er også forhøyet selvmordsfare ved slike tilstander. Både depresjon, mani og bipolare tilstander kan utvikle seg i ugunstig retning og bli så alvorlige at pasienten utvikler psykotiske symptomer (se utviklingshemming og psykose). Behandling på et tidlig stadium kan derfor forhindre alvorlige komplikasjoner.
Hvordan foregår behandlingen?
Ved bipolar lidelse kan det være nødvendig med medikamentell behandling. Personer med utviklingshemning vil derfor ha behov for tett oppfølging for å overvåke virkning og eventuelle bivirkninger fordi de vil ha vansker med å fortelle om dette selv. Behandlingen kan skje i pasientens hjem under tett og god veiledning av ansatte i spesialisthelsetjenesten.
Personer med utviklingshemming som har stemningslidelse, særlig ved mani og særlig i akutt fase, kan endre atferd på en dramatisk og for nærpersoner skremmende måte. For disse pasientene er det særlig viktig at de nærmeste pårørende får god informasjon og får ta del i behandlingen ved delta på møter eller på annen måte samhandle med fagfolk som gir behandlingen.
Samvalg bør gjennomføres i den grad det er mulig. Samvalg innebærer at pasienten får informasjon om fordeler og ulemper ved de ulike behandlingsalternativene, og sammen med behandler veier disse opp mot hverandre. Målet er å komme frem til enighet om hva som fremstår som det beste alternativet.
Bivirkninger og komplikasjoner
Behandling med medikamenter kan gi en rekke bivirkninger. Noen kan i sjeldne tilfeller være alvorlige. Fordi mennesker med utviklingshemning har reduserte språklige ferdigheter som kan være ytterligere redusert på grunn av mani, depresjon eller bipolar lidelse, er overvåking av mulige bivirkninger nødvendig.
Forholdsregler
Flere av de vanligste legemidlene ved stemningslidelse kunne føre til økt matlyst og dermed vektøkning. Pasientene bør derfor følges tett opp av profesjonelle omsorgspersoner for å opprettholde fysisk aktivitet og et godt kosthold.
Oppfølging
Pasienten må følges opp av tverrfaglig team i spesialisthelsetjenesten i den mest akutte fasen når symptomene er særlig sterke. Når akuttfasen er over, kan fastlegen følge opp medikamentell behandling mens annen oppfølging kan gis for eksempel av psykisk helsearbeider i kommunen som bør ha kontakt med ansatte i boligen og ikke minst familien.
Kontakt
UNN Tromsø
Habilitering for barn og unge, Tromsø
Oppmøtested
Gimleveien 70, Tromsø
UNN Tromsø
Hansine Hansens veg 67