Fra student til framtidens helsehelter

Uten sommervikarene stopper også UNN opp når de fleste av oss tar ferie.

Benjamin Lucas Pettersen (27) skal bli ambulansearbeider. Han har alt for godt kjent på kroppen hvordan det er å selv være pasient med dårlig tid i ambulansen.

Susanne Steinsland (26) har alltid visst at hun skulle bli jordmor. Hun beskriver det som ubeskrivelig første gang hun fikk gi et nyfødt barn til en nybakt mor og far. Sommervikarkollega på avdeling for urologi, endokrin og plastikkirurgi, Julie Rotnes Antonsen (21) har et år igjen av sykepleierstudiet.

Aleksander Kjellevoll (34) var renholder som ønsket å prøve noe nytt. Om et år er han ferdig utdannet bioingeniør. På mikrobiologisk avdeling har han selskap av klassevenninne Mary Fosshaug (20) og Susanne Eiterjord (32). Susanne er allerede bioingeniør, men har nå stupt inn i en master på akvamedisin.

André Bakke Eskeland (20) følger i bestefarens fotspor. Han har fire år igjen av medisinstudiet ved UiT, som bestefaren Trond Eskeland – professor i anatomi og patologi og tidligere leder i Norsk Forskerforbund – var med på å bygge opp.

De er sju av flere hundre sommervikarer på UNN. De er gitt stor tillit – og viser seg den verdig.

Einar Bugge er også «sommervikar» – akkurat nå som øverste sjef og administrerende direktør. Resten av året er han viseadministrerende direktør.

– Når våre mange dyktige ansatte skal og må ha ferie, tar sommervikarene et helt avgjørende tak for UNN og våre pasienter. Samtidig får de viktig og god arbeidserfaring. Om vi lykkes med å gi dem et riktig og godt inntrykk av UNN som arbeidsplass, er vi forhåpentligvis en framtidig arbeidsplass for mange, sier Einar Bugge.

Fra kreft til ambulansearbeider

Benjamin Lucas Pettersen ble som veldig mange inspirert av TV-serien «113» på NRK. Kampen om studieplassene hardnet imidlertid knallhardt til, med krav om nesten bare toppkarakterer. I 2022 fikk han plass på paramedisinstudiet.

Gjennom praksisplass og tilkallingsjobber ble han raskt kjent med ambulansemiljøet i Tromsø. Alt lå til rette for en rask vei inn i drømmejobben.

Da han høsten 2024 skulle skrive bacheloroppgaven, fikk han i en alder av 25 år beskjed om at han hadde testikkelkreft med spredning. 6. oktober var han på legetime – 13. oktober hadde han første operasjon – 27. oktober, på bursdagen, ble han satt på cellegift.

– Klart at det var brutalt! Men jeg satte meg raskt tre mål: Å bli frisk, fullføre bacheloren og komme tilbake i jobb på ambulansen. Det kjennes helt ubeskrivelig godt å nå ha krysset av på alle tre, sier Benjamin Lucas.

En så alvorlig sykdom gir perspektiver på det meste i livet. Benjamin Lucas er overbevist om at det har gjort han til en enda bedre ambulansearbeider.

– Jeg har stått på begge sider av uniformen, og full av smerte selv blitt hentet av mine kollegaer i ambulansen. Det gir meg en helt grunnleggende forståelse for hva dette handler om for både pasient og pårørende. Jeg blir tryggere, og jeg tror det også gjør noe med hvordan jeg kommuniserer med dem vi må bistå, sier 27-åringen.

Om han ikke var overbevist før, er han i alle fall nå helt trygg på at han er på rett hylle.

– Jeg trives altfor godt i denne jobben og i dette miljøet til å gi slipp på det. Her blir jeg, sier Benjamin Lucas.

Det måtte bli jordmor

Hjemme i Øygarden utenfor Bergen har Susanne Steinsland alltid kjent på hvilken retning yrkeslivet skulle ta. Etter sykepleierstudiet jobbet hun på gynekologisk avdeling.

– Kall det gjerne et kall – for det kjennes litt sånn. Mamma og pappa sier at jeg alltid har sagt at jeg skulle bli jordmor, sier 26-åringen.

Hun fulgte med kjærligheten til Tromsø, og ser seg hverken sørover eller vestover. Nå er hun i gang med spesialisering som jordmor på Universitetet i Tromsø.

– Lite slår opplevelsen av å få være med på en fødsel. I sommerjobben på gynekologisk avdeling får jeg være med på det meste. Det gir verdifull erfaring. Ofte må man handle raskt, og stole på egne vurderinger. Det er trygt med så gode kollegaer, sier Susanne.

Gjennom jobben har hun fått et eget hjerterom for abortgruppa, og de mange vanskelige livssituasjonene hun møter der.

I bestefars fotspor

Også André Bakke Eskeland var tidlig trygg på yrkesvalget. På videregående bestemte han seg for medisinstudiet.

– Jeg er vokst opp i Oslo, men har familie i Tromsø. Familiehistorien, med bestefar, har nok hatt litt å si på at valget falt på medisinstudiet i Tromsø. Det er litt spesielt å studere på det samme studiet som han var med på å bygge opp, sier André.

I sommer jobber han på tre avdelinger: Hjerte-, lunge- og karkirurgisk, rehabilitering og ved gastrokirurgisk sengepost. Her får han nærkontakt med både svært alvorlige og kompliserte situasjoner, men også de gode historiene.

– Det som kanskje har overrasket meg mest, er hvor mye noen pasienter kan hente seg inn igjen. Man kan møte en pasient som er svært alvorlig syk, og etter en stund med behandling og rehabilitering kan vedkommende ha fått tilbake mange av sine naturlige funksjoner. Det er inspirerende å se hva god behandling og et godt tverrfaglig samarbeid kan bety.

Kommer tett på 

Julie Rotnes Antonsen fra Kvaløyvågen i Tromsø sier at hun aldri står alene i en situasjon i sommerjobben på avdeling for urologi, endokrin og plastikkirurgi.

– Som mange andre har også jeg vært usikker på hvilket yrke jeg skal velge. Etter praksis og nå sommerjobb på UNN, er jeg ikke i tvil lenger. Og så er det så fine kollegaer her, som man opplever solid faglig og menneskelig støtte fra. Jeg står aldri alene, sier Julie.

Noen dager er likevel mer krevende enn andre. Det kan være stress og krevende situasjoner. Eller enkelthendelser som setter spor.

– Man kommer tett inn på livet til folk. Da kan man kjenne på hvor urettferdig og skjørt livet kan være. Slike møter er ikke alltid lett å legge igjen på jobb, men man ser hvor sterk mennesker kan bli i slike situasjoner. Det gjør inntrykk, sier Julie.

Fra renhold til bioingeniør

Aleksander Kjellevoll trivdes godt i renholderyrket. Likevel var det noe i ham som sa at han ønsket seg i en annen retning. Ikke helt tilfeldig er han nå i ferd med å bli bioingeniør.

– Egentlig hadde jeg bestemt meg for å studere biologi. Men så kom jeg i kontakt med dette fagfeltet, og fant det mer interessant. Jeg har ikke angret et eneste sekund. Derfor grep jeg sjansen umiddelbart da jeg fikk mulighet for sommerjobb her på UNN, sier 34-åringen.

Sommervikarkollega Susanne Eiterjord har også funnet ut at hun vil prøve en ny yrkesretning. 32-åringen fra Mosjøen er utdannet bioingeniør, har jobbet på UNN i flere år, men har nå full fart inn i en master i akvamedisin.

– Jeg elsker jobben som bioingeniør, og i sommer har jeg gjort veldig mye spennende. Blant annet har jeg fått jobbe mye med virus, som jeg ikke har gjort mye før. Jeg tar med meg masse fra begge fagene der jeg til slutt ender, sier Eiterjord.

På laboratoriet i samme avdeling gransker Mary Fosshaug skåler som brukes til å dyrke blant annet virus. Hun er klassevenninne med Aleksander, og har et år igjen av bioingeniørstudiet.

– Vi gir ofte svar til legene som kan være helt avgjørende i behandlingen. Dette er et yrke der man må være nøye. Man må like regler, prosedyrer og orden, sier 20-åringen.

Hun nøler ikke med å anbefale yrket:

– Det er jo heller ingen ulempe at sykehusene nær sagt kaster stillinger etter oss. Det er stor mangel på bioingeniører.