Brukerstyrte innleggelser ved Døgnenheten Tromsø - Sluttrapport

Prosjektet var organisert som et delprosjekt under Norsk sykepleierforbunds nasjonale kvalitets-/gjennombruddsprosjekt ”...med pasientens øyne”, hvor Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn ved Døgnenheten Tromsø var et av 20 deltakende prosjekt-team fra hele landet.

I prosjektrapporten fra NSF heter det: "..man må gripes for å begripe, og i dette prosjektet har teamene blitt grepet gjennom å se på egen praksis …med pasientens øyne… Endring krever erkjennelse, evne til å se nye muligheter, samt kunnskap om metoder, verktøy og utviklingsprosesser. Vi må starte med oss selv og tro på at hver og en av oss kan gjøre en forskjell. Vi må tørre å sette høye mål og arbeide systematisk for å skape et skikkelig gjennombrudd". 

I Psykiatrisk senter har vårt delprosjekt vist at det er rom for forbedringer og at det er viktig å stille seg åpen for disse. Å få hjelp av en som er bruker av Døgnenheten har vært av stor betydning. Gjennom prosjektet har vi fått innsikt i en arbeidsmåte som vi opplever som grundig uten å trekke ut i langdrag. Det har vært spennende å snu litt rundt på etablerte forestillinger omkring hvem som vet best, og for hvem.

Det ble åpnet opp for brukerstyrte innleggelser 1. februar 2009 og tiltaket ble i mars 2010 videreført som en del av senterets ordinære tjenestetilbud.  Pasienter med avtale, kan selv vurdere sitt innleggelsesbehov og ta kontakt med enheten for å legge seg selv inn, - uten noen form for overprøving. De kan være innlagt maksimalt 5 døgn, og har da tre ukers karantene før de igjen kan benytte seg av tilbudet. De aktuelle brukerne har hatt innflytelse til å utforme disse rammene og avtalen som ble undertegnet.

Ved å øremerke to av enhetens 14 senger til brukerstyrte innleggelser har pasienter med avtale, mulighet for egeninnleggelse i kjente omgivelser, - som gir forutsigbarhet og trygghet. Antall liggedøgn ved Døgnenheten ble redusert med 245 liggedøgn for denne pasientgruppen i intervensjonsperioden på ni måneder, dvs en prosentvis nedgang på 22 %. Beleggsprosenten for de to sengene var på 30 %. I de periodene hvor sengene står tomme tenker personalet at plassene har en funksjon allikevel. For de femten brukere som har tilbudet er det en trygghet. Det kan jo tenkes at de to sengene har mer betydning når de ikke er i bruk.

Fokusgruppeintervjuer som er gjennomført blant brukere, miljøpersonalet og behandlerne tyder på at alle finner at tiltaket har vært virkningsfullt (kap 7.3). Beskrivelsene gitt av informantene blant brukerne tyder på at de har fått økt medbestemmelsesrett over sitt eget liv. Flere opplever økt tilgjengelighet til innleggelse og mestring over eget liv, og hevder at de nå trenger kortere innleggelser. En informant blant behandlerne uttrykker at for pasienter som tidligere har stått utenfor og kjempet, og hatt opplevelsen av å være i en ”krig med verden rundt seg”, har dette nå blitt snudd til det motsatte. Pasienten er med og tar kontroll, noe som er veldig nyttig.  Personalet ser at brukerne nå kommer inn i en fase hvor de ikke er blitt så dårlige. Før det nye tilbudet måtte pasientene iblant vente en måned på planlagt innleggelse. Da ble de ofte dårligere før de kom inn og innleggelsen ble lenger enn nødvendig.