Prøvetaking av nerve

Det understrekes at nervebiopsi er en undersøkelse som kommer langt ut i undersøkelsesprogrammet for perifere nervesykdommer og først etter omfattende utredning med nevrologisk undersøkelse, EMG/nevrografi og etter at andre forsøk på å klarlegge årsaksfaktorer er gjennomført.

Indikasjoner
De vanligste tilstander hvor nervebiopsi kan være aktuelt:

Betennelsestilstander i perifer nerve (inflammatoriske nevropatier).
De viktigste i denne gruppen er vaskulitter. Når det foreligger en betennelsestilstand som årsak til nevropati, er det ofte kun nervebiopsi som kan påvise dette.

Sykdomsforandringer i myelinskjeden (demyeliniserende sykdommer).
Kan være aktuelt ved autoimmune prosesser hvor myelinskjeden (fettskjeden rundt nervetråden (aksonet) blir angrepet og ødelagt, og i enkelte tilfeller av arvelig nevropati med myelinskjedeforandringer.

Andre arvelige perifere nervesykdommer.
Det er flere sjeldne arvelige sykdommer som på ulike måter rammer perifere nerver. Kan påvises ved lys- og elektronmikroskopisk undersøkelse av nervevevet.

Avleiringssykdommer.
Dette er sykdommer som karakteriseres ved at man får opphopning av ulike metabolitter i nervevevet på grunn av abnormt stoffskifte. Dette kan være defekt i fettstoffskifte, sukkerstoffskifte, eventuelt abnorme proteinopphopninger (eks. amyloidose).

Oftest brukes nervus suralis, se fig., for å ta en nervebiopsi. Suralisnerven er en hudnerve som gir nerveforsyninger til de ytre deler av huden på fotryggen.

Noe følelsestap i det området som forsynes av suralisnerven må påregnes etter at en nervebiopsi er utført. Dette er imidlertid hos de fleste ikke noe større problem, og over tid reduseres hos de fleste det området som har nedsatt hudfølelse. Et mindretall av pasientene opplever umiddelbart noe ubehag og noe smerte etter operasjonen. Fire uker etterpå vil imidlertid dette som oftest være betydelig redusert.

Det er svært viktig at biopsimaterialet behandles i tråd med gjeldende prosedyre utarbeidet ved Nevromuskulært kompetansesenter (NMK), for å oppnå best mulig resultat av undersøkelsene.
NMK har god erfaring med å sende bioingeniør til aktuelle sykehus i Norge, hvor det taes biopsi for umiddelbar preparering av materiale og transport tilbake til laboratoriet.

Undersøkelser som utføres på nervebiopsi

For å få best mulig utnyttelse av prøvematerialet, og dermed best mulig diagnostisk treffsikkerhet, utføres tre forskjellige prepareringsmetoder for å kunne gjøre grundige analyser på tre nivå.

1. Lysmikroskopisk undersøkelse
for å få et oversiktsbilde, og for vurdering av tetthet av de myeliniserte fibrene. Undersøkelsen er spesielt viktig for påvisning av nekrose (vevsdød), betennelse i kar, jernavleiring/pigment og økt mengde amyloidprotein.

2. Elektronmikroskopisk undersøkelse
for å få en oversikt av nervevevet med svært stor forstørrelse.
Dette gjelder spesielt myelinskjedene, aksonene (selv den indre del av nervetrådene) og organellene. Dette er også en meget viktig undersøkelse for å påvise avleiringsprodukter i nervecellene.

3. Isolering av de enkelte nervefibre
for påvisning av primære sykdomsprosesser i nervevevet. Man samler systematisk 100 enkeltfibre og teller opp andelen som er normale og som er i ulike patologiske (abnorme) stadier.

Dette er tidkrevende undersøkelser som med det fullstendig beskrevne undersøkelsesprogrammet kun foregår ved NMK og det kan ta 3-5 uker før endelige beskrivelse sendes ut.
I tillegg bevares materiale med henblikk på videre genteknologiske undersøkelser og immunhistokjemiske spesialfarginger. Førstnevnte er spesielt viktig ved arvelige sykdommer.

Hudnervebiopsi

I mange tilfeller kan nervebiopsi erstattes av stansebiopsi fra hud med immunhistokjemisk påvisning av tynne hudnervefibre og måling av nervefibertetthet. Spesielt gjelder dette i tilfeller med utredning av pasienter med smertefulle nevropatier og med antatt påvirkning av tynne nervefibre. Denne metoden er i praksis uten komplikasjoner av noe slag, fordrer ikke suturering (sying) og etterlater ingen eller bare små arr. Den europeiske nevrologforeningen (ENFS) har i 2005 utarbeidet retningslinjer for bruk av denne teknikken med professor Svein Ivar Mellgren som deltaker i arbeidsgruppen og medforfatter av rapporten som er publisert i European Journal of Neurology i 2005.