Underernæring blir oversett

Da Gunnar Ranheim ble innlagt ved UNN etter lengre tids sykdom veide han bare 40 kilo. Med god hjelp fra sykehuset er nå kiloene begynt å komme tilbake.

Ranheim viser fram maskinen han bruker for få å i seg ernæring. Ved UNN fikk han operert inn en PEG-sonde som fungerer som en kanal inn til magesekken.

I dag er han ti kilo tyngre, men må enda ha tilført ernæring via sonden.

– Det hadde ikke gjort noe om jeg la på meg ti kilo til, sier han.

Ranheim har aldri vært særlig glad i mat og har alltid vært slank. For tre år siden fikk han cøliaki, en betennelsessykdom forårsaket av glutenintoleranse.

– Dette skapte problemer for meg i hverdagen. Man må lese på ingrediensene i alt man spiser. Disse produktene er heller ikke samlet på ett sted i butikken. Det var tidkrevende, men gikk greit etter hvert, forteller han.

Uansett førte det til at han gikk ned noen kilo. Men så fikk han en betent bukspyttkjertel samtidig som han ble plaget med smerter i beina. Han var inne ved UNN flere ganger til undersøkelser og behandling.

Skinn og bein

– I påsken i fjor ble jeg veldig syk. Andre påskedag falt jeg sammen, og jeg husker ingenting før jeg våknet opp på UNN i slutten av mai. Da var det ene beinet mitt amputert på grunn av dårlig blodtilførsel. Jeg var bare skinn og bein, og jeg klarte ikke engang å snu meg rundt i senga uten hjelp.

Ranheim fikk kunstig ernæring både via sonde og direkte i blodet. Etter hvert begynte han å legge litt på seg.

 – Det gjorde at jeg glemte beinet, for  jeg ble kun opptatt av vekta og av å få kreftene mine tilbake.

Han mener selv at underernæringen var med på å gjøre at det tok lengre tid før han ble frisk igjen, og at det dermed ble et lengre opphold ved UNN for ham. Han ble ikke utskrevet før i slutten av juli.

– Jeg ble godt kjent i korridorene der. Jeg hadde en elektrisk rullestol slik at jeg kom meg rundt både på UNN og universitetsområdet. At jeg klarte meg litt på egenhånd gjorde at jeg hadde det bedre psykisk, og det hjelper på appetitten. Men det med spisinga var egentlig slitsomt. Jeg tenkte på det hele døgnet, og hadde konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke spiste nok.

Nødvendig med sonde

Ranheim føler at han ble tatt på alvor. Han fikk gode ernæringsråd, og beskjed om å spise ernæringsrik mat, drikke helmelk og få i seg fett.

– Men når de kom med frokost og jeg sa at jeg bare skulle ha én brødskive, så kom de med to. Det hadde motsatt effekt. Jeg ble bråmett når jeg så all maten. Da fikk jeg ikke lyst å spise. Magesekken var skrumpet inn og tålte ikke så mye. I tillegg hadde jeg kvalme og oppkast.

Etter hvert ble det klart at han aldri ville klare å gå opp i vekt på egen hånd. Det var da han fikk operert inn PEGsonden, en slange gjennom huden og direkte inn i magesekken.

– Det var helt nødvendig. Jeg ble fortalt at jeg burde gå opp 13-14 kilo. For meg virket det uoverkommelig, men med PEGen skal det gå.

Ranheim tar enda ernæringstilskudd, men han spiser også vanlig mat og har faste rutiner på dette.

– Jeg håper jeg blir kvitt det apparatet snart. Jeg er glad i å reise, og da er det litt tungvint, sier han.

(Artikkelen er tidligere trykket i PINGVINEN mars 2012)